Parson Russell Terrier

Historikk: Sognepresten John (Jack) Russell utviklet denne rasen. Han ble født i Devon i England i 1795. 14 år gammel ble han introdusert for revejakt (til hest med foxhounds), og ble bitt av basillen. Han gikk på universitetet i Oxford da han tilfeldigvis en dag traff på melkemannen som hadde en hund John syntes så ut som den perfekte revehund i ordets rette forstand. Denne hunden kjøpte han, hun het Trump og ble stammor til Parson Russell terrieren. Året var 1820, og til sin død i 1883 utviklet han denne rasen som er dannet på basis av datidens foxterriere og med et viss innslag av diverse andre terrierraser som viste gode jaktegenskaper. Han la alltid mer vekt på jaktegenskapene enn på eksteriør. Først i 1989 ble rasen anerkjent i The Kennel Club, og de to første Parson ble registrert i Norge i 1992.

Parson er en intelligent , aktiv og kvikk terrier bygget for fart og utholdenhet. Rasen er en jakthund med evner og bygning for hijakt på rev. Den brukes også som støtende/kortdrivende hund på hjort og rådyr samt som ettersøkshund. Det er en positiv og vennlig hund som vil være med der tingene skjer. Den har stor evne til å tilpasse seg og vil med rimelig fast oppdragelse bli et kjært familiemedlem. Den er en utholdene turkamerat året rundt, og selv om det er en rase med jaktlyst og gjerne tar små avstikkere for å følge ferske spor, kommer den som regel tilbake innen få minutter. Bruksmessig er rasen som nevnt svært allsidig, og agility må sies å være favorittsporten. Det er en temmelig lettlært rase, og med positiv og konsekvent trening kan den gjøre det bra i lydighets- og brukskonkurranser. Det er ypperlige sporhunder, og i flere land brukes de som narkohunder. Den har ingen spesielt utbredte lidelser, men som hos alle andre raser kan det dukke opp tilfeller av arvelige sykdommer. Så langt må det sies å være en ”sunn” hunderase.

Statistikk over avlsdyr anvendt 2000-2006

Rasestandard

Hjemland: Storbritannia
Helhetsinntrykk: Bruks- og hiterrier. Aktiv og kvikk, bygget for fart og utholdenhet. Velbalansert.
Temperament: Våken, livlig, modig og vennlig.
Hode: Skallen flat, moderat bred, smalner gradvis mot øynene. Nesebrusken sort. Kraftige og muskuløse kjever, saksebitt. Øyne mandelformede, mørke med et livlig utrykk. Ører små og v-formede, tett inntil hodet, ørebretten ikke høyere enn skallen.
Hals: Tørr muskuløs av god lengde, gradvis bredere mot skuldrene.
For- og baklemmer: Foran kraftige og rette. Skuldre godt tilbakelagt, jevn overgang til nakke. Poter verken inn- eller utoverdreide, kompakte og sterke tredeputer. Bakben kraftige, muskuløse og velvinklete.
Kropp: En aning lengre enn mankehøyden. Ryggen sterk og rett, lenden svakt buet, moderat dypt bryst. Halen moderat høyt ansatt og bæres så rett som mulig.
Hud og pels: Huden tykk og løs. Om pelsen er glatt, broken eller stri skal den ligge godt og tett inntil kroppen. Fargene er enten hel hvit, hvit og tan, hvit og sort eller trefarget, begrenset til hodet og/eller halefestet.
Bevegelser: Frie, godt koordinerte, rette sett for- og bakfra.
Mankehøyde: Hannhunder ideal 36 cm +/- 2 cm. Tisper ideal 33 cm +/- 2 cm.